I oktober anmelder jeg den nye boken til Stein Morten Lier i VG. Jeg slakter den. Gir den terningkast 1.

Jeg skriver: Finnes det overhode ingen grense for hva slags vrøvl norske forlag kan finne på å utgi, bare etiketten ”krim og spenning” kan hentes frem?
Det blir et middels lurveleven. Jeg har vært slem gutt. Har jeg et personlig hat-forhold til denne forfatteren? Finner jeg glede i å rakke ned på en kollega på denne måten?
Slikt tøys.

Stein Morten Lier er proff. Han gjør det han skal i en sånn situasjon. Han holder tett, og lar seg ikke lokke ut i noe som helst. På Aschehoug er man også proffe, og gjør det de skal gjøre. Forsvare forfatteren sin. De mener dessuten at jeg slakter en bok uten å gi noen begrunnelse. Men min begrunnelse står å lese i anmeldelsen, og går ut på at selve storyen brekker ryggen når Lier oppretter en konsentrasjonsleir utenfor Fredrikstad, der han lar en slags norsk Doktor Mengele eksperimentere med norske borgere. Med våre Afghanistan-veteraner. Norge. Nåtid. Og på følgebrevet fra forlaget, står det å lese: ”Nervepirrende om den ukjente baksiden av krigføringen i Afghanistan”.
Å? Er det den påståtte konsentrasjonsleiren som representerer ”Den ukjente baksiden”? Eller en sinnssyk psykiater som omdanner soldater til maskiner nede i Østfold?
Hvorfor skal det være så vanskelig å si det som det er. At når man trekker slikt inn i en tekst som man påstår har noe med virkeligheten å gjøre, ja så er det rett og slett vrøvl. Som leser blir jeg sint når en forfatter behandler meg på denne måten. Jeg blir flau og pinlig berørt.

Denne gangen gikk det ut over Lier og Aschehoug. Men de aller fleste norske forlag gir ut krim som befinner seg helt nede på bunnen, eller tett ved. I en annen av høstens norske kriminalromaner sender forfatteren en vanlig norsk politietterforsker på skarpt oppdrag i Uganda, der hun sammen med en engelsk leiesoldat likviderer to personer. Alt avklart med norske styresmakter. Som også sender norske elitesoldater inn i Kampala i den mildt sagt friske innspurten. Det ville  være gledelig om man rundt om på forlagene og blant leserne tok nettopp den diskusjonen jeg legger opp til når jeg spør om det ikke finnes en grense for dumhet og usannsynlighet innenfor krim og spenning. Ok. På Aschehoug synes man det er greit med konsentrasjonsleir utenfor Fredrikstad. Men hva hvis jeg skrev en kriminalroman fra dagens Oslo, der jeg lot morderen være en bitte liten grønn mann fra baksiden av Mars? Hadde det vært å gå over streken, eller hadde det også vært greit? Hva synes krimforfatterne selv? Jeg sitter og leser krim for VG hele året. Det er nesten ingen ting som virkelig er bra. Og de som holder mål, har et haleheng av apekatter etter seg. Hvorfor er det slik? Hvorfor kan ikke forlagene holde ferske krimforfattere litt i ørene før de slipper dem løs i bokhandlerene?

Min påstand: Fordi de er livredde for at denne ganske svake forfatteren skal skvette over til konkurrenten. For så å legge av seg unotene etter et par år, og vise seg å være den nye Kongen eller den nye Dronningen. Politikken er klar over hele linja. Spa på med middels. Mer middels! Så ser vi om noe av det blir til gull.

Er dette noe vi kan snakke om? Eller er alt det samme bare innkjøpsordningen ruller og går, og spenna klinger i kassa?

For meg handler dette om å ta spenningslitteraturen på alvor.

LES MER PÅ HJEMMESIDEN!

“Karbohysteria”

Trenden med lavkarbo diett har for lengst inntatt den norske debatt arenaen. I helgens VG-artikkel skriver Ingvar et humoristisk innlegg om sitt eget møte med slankekuren og opplevelsen av å kutte ut poteten. Har han blitt slankere etter at han la om kostholdet?  

I sommer hørte jeg om lavkarbo-kurer for første gang. Jeg var i Norge på besøk. Jeg satt og spiste sammen med en venninne og ante fred og ingen fare, men plutselig kom de altså. Karboene. Hun fortalte de villeste historier om folk som droppet brødskiven til fordel for tykke skiver med smør, pålagt ost og skinke. Hun fortalte om krigen mot poteten som nå pågikk i Norge. Og om kiloene som ”rant av en”, mens man stappet i seg hauger av bacon, drakk fløte, og gnasket nøtter pakket inn i fete oster. Ja, ja, tenkte jeg. Det er mye de finner på her oppe i skogen. Da jeg kom hjem til Tyskland fant jeg ikke en eneste karbo. Vi har ikke karboer i Tyskland. I det minste er det ingen som snakker om dem.
Men så hadde det seg slik at alle buksene mine begynte å bli farlig trange i livet. Lengden var det ingen ting å si på, men det ble mer og mer strevsomt å få knappet dem. Jeg måtte rett og slett få av meg noen kilo. For første gang på seksogfemti år tenkte jeg tanken: Du må slanke deg, tjukken! Jeg syntes det var en morsom tanke. Jeg hadde ikke eksperimentert med kroppen min siden jeg sluttet med dop.

Hva var det egentlig med disse lavkarbo-greiene? Jeg gikk på nett. Og fikk skikkelig bakoversveis. Artikler og oppskrifter i bøtter og spann. Diskusjonsgrupper. Jeg meldte meg på en, men fikk straks spørsmål fra administrator om ”hvilken skole jeg tilhørte.” Da rygget jeg stille ut. Dette luktet av sekt og dissentermenighet. Men jeg var blitt ivrig nå. Var det mulig å finne sin egen vei inne i dette mylderet av frelste skrullinger, misjonærer, og nyrike kokebokforfattere? Først kartla jeg fienden. Potet. Ris. Pasta. Sukker. Brød. Vekk med det. Enkelte anbefalte linser. Jeg valgte å tro på dem, selv om andre viftet avdvarende med pekefingeren også her. Inn med salaten, det var alle enige om. For meg har alltid salaten vært en litt irriterende greie som kommer samtidig med maten når jeg spiser ute. Nå skulle den altså bli min venn. Og da jeg sto ved kjøkkenbenken og laget min livs første salat, brøt jeg ut i en nesten invalidiserende latterkrampe. Jeg så for meg ansiktet til faren min, slik det ville ha tatt seg ut dersom mor hadde satt en bolle med salat på bordet hjemme i Larvik for la oss si førti år siden. Jeg tror rett og slett ikke at han hadde forstått at det hadde noe med middagen å gjøre. Ingen spiste salat på den tiden. Vi spiste kjøtt og fisk og poteter. Masse poteter. Det var ikke mulig å forestille seg en eneste middagsrett uten et lass med poteter. Vi spiste ikke pasta, det var noe de drev med i Italia, (pluss i filmen om Lady og Landstrykeren). Linser hadde ingen hørt om. Og brødet? Som jeg nå skulle ta farvel med? Vi spiste brød hele dagen. Alle. Vi spiste brødskiver til frokost, og hadde brødskiver med på skolen og på jobben. Vi løp inn og smurte blingser mens vi lekte i bakgården, og det siste vi gjorde om kvelden, var også å tygge i oss den lyse kneipen. Mødrene våre observerte oss med gåtefulle smil når vi la i oss av Brødet. Det voldsomme konsumet av det, var tegnet på at alt var i orden. At vi var friske, og åt oss inn i retning voksenlivet.

”Gi oss i dag vårt daglige brød…”. Selve båndet mellom oss selv og Vårherre. Skulle nå brødet bli min uvenn?
Vel. Jeg hadde altså ikke lyst til å kjibbe alle buksene mine.
Er det vanskelig å gå lavkarbo-veien? Nei. Nå skal det sies at jeg er litt over middels når det gjelder trass. Jeg er en sånn fyr som kutter ut røyken etter femogtredve års vannviddskonsum, helt uten å se meg tilbake. Men det er ikke vanskelig for andre heller. Litt stusselig å spise egg og bacon til frokost, når det ikke ligger noe under egget, men det går seg til. (Dessuten er det i visse kretser tillatt med pumpernickel, og da er det ikke stort å sutre for.) Hos oss er det jeg som lager middagen hver dag, og det ble etter hvert bare kult å finne frem til nye retter og kombinasjoner. Og på nettet ligger det som sagt oppskrifter herfra til månen. Det er ellers fort gjort å lære seg å like biffen med grønsaker og salat, og til kvelds er det helt greit med en avokado med hakket løk og tunfisk.
Men funker det? ”Renner kiloene av”? Nei. Dessverre. Det er bare en løgn alt sammen, som så mye annet her i verden. I skrivende stund har jeg holdt på i tolv uker, og jeg ville lyve dersom jeg påsto at pilen på badevekten ikke pekte i riktig retning. Men det er snakk om gram. Ikke kiloer.
 

Så hva kan vi lære av dette? Vi kan lære oss at det lønner seg å bruke hue, og ikke ta noe ut i det ekstreme når det gjelder mat. Så i morgen blir det fårikål, med min gamle venn poteten! Og i overimorgen, og dagen deretter. Så får vi se.”

• Gå til profilens hjemmeside

RELATERTE ARTIKLER

• Nytt fra kontoret
  Les mer
• Norge i november
  Les mer
• Ambjørnsenprisen
  Les mer
• Premiere på dokumentar
  Les mer
• Vondt i halsen?
  Les mer
• Ingvar og Ole
  Les mer